Dette sier Lars Christian Christensen i Multibim AS, som har vært en sentral krumtapp gjennom tidlig-fase prosjekteringen av byggetrinn syv ved Sykehuset i Vestfold (SiV.) Et byggetrinn som i seg selv er estimert å koste i underkant av 2 milliarder kroner. Den største utfordringen er - og har vært - at man i dag bare såvidt aner konturene av hvilke oppgaver fremtidens sykehus skal løse.

For det skjer en ekstrem teknologiutvikling innenfor helseomsorgen. Det anslås at halveringstiden på kunnskap rundt ulike behandlingsformer er fire å. Dette betyr - satt på spissen - at kunnskapen man i dag besitter langt på vei er bortkastet om fire år. Av den grunn må de som prosjekterer sykehus lage plan- og romløsninger som er så fleksible at de kan brukes også om fem, ti, femten, tjue - ja faktisk om seksti år.  

«Vår suksess er avhengig av at Tønsberg-prosjektet bidrar til å styrke vår organisatoriske fleksibilitet og dermed være tilpasningsdyktig i forhold til fremtidens pasientbehandling,» har Stein Kinserdal, administrerende direktør ved SiV, tidligere uttalt.

For å møte direktørens voksne krav og visjon ble det satt sammen et tverrfaglig «demonstrasjonsteam» som bygde sykehuset virtuelt før en spade var stukket i jorda. Meningen var å få integrert de skiftende bruksområdene for de ulike arealene i planleggingen, og ivareta de rent bygningsmessige aspektene. Ikke minst det kompliserende faktum at sykehuset ikke bare skal bygges og fungere sammen med store deler av den eksisterende bygningsmassen, det må også ivareta dagens pasienter og personale.

Finne riktige, tilfredsstillende løsninger

Og pasienter og ansatte er det nok av. SiV ivaretar Vestfolds drøyt 220 000 innbyggere. I fjor ble det totalt brukt 4,2 milliarder kroner og 3 954 årsverk på å behandle og tilrettelegge for 38 489 innleggelser, 333 213 polikliniske konsultasjoner og 23 838 dagpasienter. Alt dette på 154 500 kvadrat sykehusbygg, hvorav 98 000 på selve sykehustomten i Tønsberg. For å møte framtidens behov må hovedutbyggingen sluttføres og det må oppføres et nytt akuttpsykiatribygg innen 2020. Til sammen skal SiV med dette utvides med cirka 40 000 kvadratmeter de nærmeste årene. 

– I en tidligfase er det viktig at modellene gjenspeiler helheten. Både i dag og i en tenkt, fremtidig virkelighet. Det handler om å lage et verktøy for å analysere seg fram til - og finne - «det riktige prosjektet.» Modeller som ikke bare visualiserer og skaper gjensidige forståelse for hvordan fremtidens sykehus vil fungere i ulike scenarioer, men også en modell som tar opp i seg og viser hvordan dagens situasjon er og hvordan den eksisterende bygningsmassen fungerer i forhold til ulike fremtidsscenarier, sier Christensen.   

Bruk og funksjonalitet i bakleksa

Christensen har gjort seg den erfaringen at prosjekterte arealer i tidlige planløsninger ofte blir sekundære når man kommer til utfordringene i detaljprosjekteringen. BIM-eksperten tror derfor at et tidligere fokus på system og tekniske løsninger er helt avgjørende for forutsigbarhet og at den grunnleggende planene kan følges lojalt når man først begynner å bygge. Samspill, helhet og involvering er stikkordene for å lykkes. 

– Når du er i det syvende byggetrinnet på et sykehus er det viktig å forstå hvordan det eksisterende sykehuset fungerer. Med mange tusen rom er det ikke nødvendigvis enkelt å ha oversikt. Når arkitektene og ingeniørene jobber med å lage ulike modeller - altså forslag til ett bygg i en skissefase - er det «å se» og forstå disse skissene essensielt. Alle andre deltagende må kunne analysere seg fram til hvordan de ulike løsningene tilfredsstiller behovene. Dernest er det viktig å kunne se helheten, visualisert på en måte som gjør at byggherren klarer å plukke ut det RIKTIGE prosjektet, sier Christensen.

«Vi lærer. Vi vil dele og vi vil vinne.» 

En annen erfaring Christensen har gjort seg er at man selv i store prestisjeprosjekter kommer for sent i gang med planleggingen. Noe som igjen fører til ad-hoc planlegging og «lettvinte» løsninger på praktiske utfordringer underveis i byggeprosessen.  Mange «armer og bein» fører i sin tur gjerne til feil, mangler og hanglende helhet. Feil som må utrettes til ytterligere sjenanse for brukere og en høyere byggepris for byggherren. På toppen av dette fører ad-hoc planlegging typisk nok til at vesentlig informasjon går tapt fra fase til fase - og mellom prosessene i de respektive fasene - og at det som kunne blitt et godt datagrunnlag for en FVD-modell, ikke eksisterer. For å unngå disse fellene har man konsekvent benyttet beste praksis og «demonstrasjon-steamet» har vært med helt fra oppstarten og veiledet prosjektet. All implementering og resultater er dessuten dokumentert for senere bruk. 

– I demonstrasjons-teamet inngår toneangivende aktører som sammen med blant andre SINTEF,  NTNU og Metier skal bidra til bedre effektivitet og bærekraft innen hele bygg- og anleggsnæringen. Hele prosjektet er i så måte et «vadesteins» prosjekt for BA2015, en nasjonal satsning for BAE-næringen som innebærer at de som inngår i teamet skal ta med seg erfaringene man har gjort seg og gjenbruke disse i «egne» prosjekter.  Denne støtten har også gjort at vi ikke bare sitter i sandkassen vår og jobber alene. Det er faktisk noen som kommer inn og ser HVORDAN vi leker, og kanskje til og med leker sammen med oss, sier Christensen.

«Moderne Produksjons Metoder» (MPM) skal innfri hårete mål

Byggetrinn syv har mange svært ambisiøse målsettinger. Ikke bare skal det bygges dobbelt så raskt og en sjettedel billigere, man har også tatt mål av seg til å bygge uten feil. Av den grunn har teamet jobbet mye mye med MPM og standardisering av moduler, rom og gjenbruk av løsninger på tvers av bygget. Sentralt i denne tankegangen står ideen om at 90 prosent av bygget skal lages andre steder og monteres på byggeplass. Christensen tror ikke dette hadde vært mulig hvis man ikke hadde hatt et tverrfaglig team på plass ved oppstarten. 

– Det er klart at når man starter med blanke ark er det mye større muligheter for å utnytte MPM for alt det er verd, spesielt tatt i betraktning at vi her skal bygge i og rundt eksisterende bygningsmasse. En bygningsmasse med eksisterende etasjehøyder man skal trekke opp mot og forholde seg til teknisk og bruksmessig, sier Christensen 

Høy fart, lav investering

Det er omfattende standardisering, prefabrikkering og avanserte montasjeplattformer - innarbeidet i grunnstrukturen til bygget - som gjør det mulig å realisere 50 prosent raskere oppføring. En utfordring er imidlertid markedets umodenhet. Å lage modulene er ennå såpass dyrt at det fortsatt er litt i det blå om man i virkeligheten makter å realisere en 15 prosent lavere investering. Man har likevel valgt denne veien fordi det ligger mye god læring i prosessen og man sparer såpass mye tid i selve installasjons-fasen at byggherren har vært villig til å betale en høyere pris for produksjon av modulene. En annen utfordring har vært erfarne fagfolk.

– Erfarne folk er naturlig nok vant til å jobbe på den «gamle» måten. Det er derfra de har erfaringen sin. Jeg tenker da spesielt på ingeniørene og arkitektene. Å få de til å se fordelene med den nye metodikken har vært en pedagogisk utfordring. En utfordring vi har løst med kreativ bruk av modellen og sterkt forenklede, digitale verktøy, sier Christensen.

Visualisering - en kjerneutfordring

Sentralt i å få alle til å trekke i samme retning var derfor valg av verktøy og grensesnitt. I den sammenheng uttalte prosjektleder Ellen Kongshaug følgende om sin drømme-modell:

 «Jeg ønsker meg en modell som kommuniserer, engasjerer og involverer våre omgivelser og viser vår evne til læring og nyskapning i praksis og som er et aktivt samhandlings- og arbeidsverktøy i prosjektgruppa og kan brukes både til visualisering, simulering, analyser, dokumentasjon og kommunikasjon i ‹Konseptfasen› og som bidrar til at vi beslutter raskere.»

– Å finne effektive verktøy for visualisering, analyse og for å ta korrekte beslutninger raskt, var en av kjerneutfordringene vi fikk. Valget vårt falt på «Onuma.» Et verktøy spesielt godt egnet til ekstrem tidligfase. I kombinasjon med gratisplattformen «Google Earth» viste dette seg å være et valg som har innfridd og løst utfordringene, sier Christensen.

Enkelt, lett og fleksibelt

Det som gjør programvaren Onuma spesiell er at man kan lage svært enkle modeller, ribbet for det meste. Modeller som bare er noen titalls kilobyte tunge. Dette gjør det mulig å sende modellene på mail og ta dem opp i Google Earth, og på den måten ikke bare visualisere bygget, men også se på hvordan det vil komme til å ligge i terrenget i forhold til den eksisterende bygningsmassen. 

– Ved å bruke fargekoder har vi blinket ut hva som er moderne, umoderne og hva som skal rives. På den måten får vi vist hvordan de ulike byggene spiller sammen. Selv om programvaren lar seg ribbe helt ned til bare «rommet» står tilbake, er det ingen grenser for hva som lar seg knytte til de modellerte arealene av data, dokumenter og egenskaper. Man kan også gjøre alle typer areal-kalkulasjoner og gjennom fargekoder visualisere bruksområder for de respektive arealene og samspillet mellom dem. Onuma og Google Earth har kort sagt gitt oss det pedagogiske verktøyet vi etterspurte for å visualisere hvordan de ulike skissene ville spille seg ut i praksis, sier Christensen. 

La sammenstillings-modellen ut på «plenen»

Enkelhet, tilgang og fleksibilitet gjorde da også at langt flere enn de som vanligvis deltar i et forprosjekt av denne typen, kunne bidra og komme med kvalifiserte innspill. Ved flere anledninger ble byggene «plukket» fra hverandre lagt ut over den virtuelle plenen i Google Earth og analysert i forhold til nåværende bruksområde og fremtidig, potensiell anvendelse. Dette åpnet også for at man kunne gjøre funksjonelle estimater av arealenes effektivitet i forhold til bruksområdene. I morgen og langt inn i fremtiden.

– For å gi innsikt og forståelse i en tidlig konseptfase har denne typen verktøy et stort potensiale. Det viser hvor langt man kan komme ved å ta arkitektenes skisser og visualisere dem for ubevandrede i 3D-modellering. Ikke bare fikk vi svært mange nyttige innspill, vi skapte også engasjement  og forståelse for den felles oppgaven vi står ovenfor. Jeg vil gå så langt som å si at vi har løftet hele organisasjonen fra å være tegning- og dokumentorientert til å bli rom- og modellorientert i konseptfasen. Og det er jeg viss på at hele Vestfolds befolkningen vil nyte godt av i mange tiår framover, sier Christensen, som allerede er i full gang med pønske ut hvordan han skal få modellen spredd, forstått og utnyttet også på byggeplass.

– Utfordringen nå er å ta vare på det som skapes av innsikt og få overført disse dataene til en FDV-modell som kan benyttes i alle faser av driften. Vi håper jo til syvende og sist å få integrert alle disse informasjonsressursene i én logisk database av informasjon som kan - og blir - brukt av flest mulig, avslutter Christensen.