Det Skanska-initierte prosjektet «SAM-BIM» ble i 2012 tildelt 10,7 millioner kroner fra Forskningsrådet. Målet var å bedre samhandlingen på tvers av de respektive byggeprosessene med BIM som katalysator. Nå foreligger den første rapporten. Vi har lest den og snakket med en av forskerne og prosjektlederen fra Skanska.

Den første rapporten fra innovasjons-prosjektet «Samhandling med BIM som katalysator» (SAM-BIM) beskriver funnene forskerne Ketil Bråthen, Leif Moland og Torer F. Berg har gravd fram ved å følge forprosjektet til den nye «trafikkstasjonen på Risløkka» i Oslo. Et prosjekt som ble stoppet før det egentlig ble påbegynt. Rapporten tar for seg erfaringene frem til slutten av forprosjektfasen. Innovasjonsprosjektetet er lagt opp som et «følgeforskningsprosjekt» av tre caser. I disse tre spesifikke casene vil man i utgangspunktet konsentrere seg om innovasjons-drivere som læring, kompetanseheving og utvikling i de deltagende organisasjonene gjennom regelmessige statuskartlegginger, hyppige tilbakemeldinger og workshops med byggherrene, de prosjekterende og de utførende. Arbeidet skal gå fram til høsten 2016.

Dynamiske, tverrfaglige løsninger
Det var i utgangspunktet Statsbygg som ønsket å se på hvordan BIM i kombinasjon med samhandlings-prinsippene i «Virtual Design and Construction» (VDC) kunne effektivisere og strømlinjeforme interne og eksterne prosesser. Dette innebar samlokalisering av prosjekteringsgruppen og utstrakt bruk av åpenBIM.

I rapporten forteller de tre forskerne at de nye arbeidsprinsippene skapte en dynamisk prosjekteringsorganisasjon. Ikke bare har samlokaliseringen vært effektiviserende, deltakerne har også kunne fatte beslutninger på stedet. Noe som har gjort at beslutninger har blitt tatt raskere og at løsningene tverrfaglig sett har blitt mer solide enn i en tradisjonell prosjekteringsprosess.

– Det var særlig i kombinasjonen med BIM at samlokaliseringen åpnet for nye muligheter. Med BIM kunne de prosjekterende enkelt gå inn i 3D-modellen og vise mulige løsninger og problemer. Noe som har vært med på å legge til rette for en bedre og raskere prosjekteringsprosess, sier forskerne i rapporten, som også trekker fram at rådgiverne jobbet godt sammen i teamet og fokuserte minimalt på særinteressene knyttet til sine respektive virksomheter. 

Selv den mest kompetente kan feile
Rapporten peker flere steder på at VDC krever en høy grad av modenhet hos alle deltagende, ikke minst av byggherre. Selv Statsbygg - som gjerne oppfattes som Norges mest kompetente bestiller når det kommer til bruk av BIM - var gjennom prosjektet ikke alltid helt på høyde med utfordringene. I rapporten heter det blant annet:

«Overordnede mål har lett for å bli formulert i litt for generelle vendinger som det er enkelt å enes om, enten de er formulert i stortingsdokumenter, av konsernsjef eller av andre i sentrale lederposisjoner. Dersom målene ikke er formulert tilstrekkelig klart og på et «lokalt språk», vil det lett kunne oppnås en midlertidig skinnenighet. Uklart formulerte mål kan få to negative konsekvenser. For det første kan dette forlenge oppstartfasen, fordi lokale krefter ikke riktig vet hva de skal gjøre. Dermed kan en heller ikke forvente stor oppslutning om prosjektet. For det andre kan det etter en tid vise seg at det ikke er enighet om målet eller målene. Dessuten er det slik at man ikke kan overøses med mål og delmål. Det er ikke mulig å formulere en allmenn regel hvor grensen for antall mål går. Likevel er det er åpenbart at svært mange delmål fort blir vanskelig å forholde seg til.»

Dette bekreftes langt på vei av flere informanter. En av dem sier:

«Vi er en sammensatt gruppe, med personlighet, rutiner etc. Det blir litt opp og litt ned. Man er avhengig av gode prosesser. Man må ha en god VDC-manual. Det må vi lage i Statsbygg.»

Fundamentere legitimitet gjennom deling
Selv om hovedhensikten med å innføre BIM og VDC i dette tilfellet var klar nok, er det etter forskernes syn tydelig at de som involveres - og ikke minst de som berøres - oppnår en meningsfull forståelse for målene FØR tiltakene settes inn. Noe som ifølge rapporten er en forutsetning for tiltakets suksess, prosjektets oppslutning og den samlede legitimiteten i prosjekt-gruppen. Det er forskernes klare oppfatning at dette er en forutsetning for å lykkes med å implementere tiltakene.

– Høy legitimitet og opplevd behov er viktig for å motivere til bruk av verktøy som er krevende både når det kommer til ny kunnskap og nye arbeidsmåter. Prosjekter som er viktige for ledelsen, FoU-enheter og andre entusiaster, vekker ikke nødvendigvis den samme entusiasmen ute i prosjektorganisasjonen, sier forsker Ketil Braathen.

Forskning positivt i seg selv
Kai Håkon Kristensen, tidligere ansatt i Skanska og leder for prosjektet, mener at denne typen forskning er svært nyttig og verdifull i seg selv. 

 – I utgangspunktet syns jeg dette har vært en god og strukturert måte å drive innovasjon og utvikling på. Det kritiske punktet er etter mitt skjønn i hvilken grad virksomhetene i ettertid klarer å bruke denne muligheten til vekst, sier Kristensen, som understreker at han egentlig bare kommenterer et «interim-resultat.»

 - Prosjektet er jo ikke ferdig før 2016. Det er først da vi vil bli stand til å evaluere om vi har maktet å utnytte mulighetene, men slik det ser ut for meg er dette absolutt fruktbart og jeg tror at man vil høste mye kunnskap fra «SAM-BIM» framover.

Vekslende kompetanse
En av utfordringene den avtroppende prosjektlederen vil trekke fram er de fire deltagende virksomhetenes ulike natur, kompetanse-nivå og motivasjon.

– Dette handler jo ikke bare om fire virksomheters vekslende kompetanse, men også om varierende ressurser til å drive forskning og utvikling. Jeg tror at resultatene vi har fått er påvirket av disse utfordringene, men samtidig har nok alle aktørene økt sin kunnskap og kompetanse, om enn på ulike nivåer. På samme måte er det nok også fire forskjellige angrepsvinkler når det kommer til hvordan den nye kunnskapen er blitt implementert «innover» i de respektive virksomhetene, sier Kristensen, som akkurat har skiftet jobb og gått over til Faveo hvor han skal drive med prosjektledelse og virksomhets-utvikling.

Hvordan utnytte en forsker best mulig?
Kristensen ser også at det ligger en utfordring i hvordan man best mulig bruker forskerne i ett slikt prosjekt. Det er jo ikke gitt at de besitter den forståelsen og innsikten som skal til for å skjønne behovene ute i virksomhetene.

–  Det har jo vært noen utfordringer med å få forskerne til å forstå bedriftenes ulike nærvær og grad av kontakt. Meget mulig dette er i overkant personavhengig, for det er jo ingen enkel sak å sette sammen et «indisk bryllup» som dette.  Egentlig har vel ingen av oss prøvd noe lignende før. Ting tar tid. Godt samarbeid og felles oppfatning av reglene er ikke noe man kan «vedta» på første møte. Det må man ta etterhvert.  Som i de fleste prosjekter av denne typen har vi vært gjennom en «rosa idyll» for så dykke ned i dunken for å forsøke å finne «rollen» vår, finne ut hva «jeg» skal gjøre. Etterhvert har prosjektgruppen som helhet bevist at den er på vei mot et godt sluttresultat, selv om dette ligger langt fram i tid. Alt i alt syns jeg denne formen for forskning er fruktbar. Ikke bare åpner den opp gyldne muligheter for alle deltagende, den er også viktig for å oppnå strukturert utvikling og langsiktig læring, avslutter Kai Håkon Kristensen.

Lyst til å lese hele rapporten? Du kan laste den ned her.