Som reisende via OSL Lufthavn Gardermoen ser du lite til de drøyt tusen menneskene som natt og dag er i full sving med tidenes mest komplekse transformasjon av et bygg i Norge. Slik skal de fortsette til åpningen av «Pir Nord» i 2017.  Uten IFC og åpen BIM som «prosjekteringsredskap» hadde tilbygging og ombygging - slik den nå foregår – neppe vært mulig innenfor dagens krav til ressursbruk og kontroll. 

Kapasiteten på OSL Gardermoen er sprengt. Det har den vært en stund. Smarte løsninger og mindre utbygginger har dog gjort det mulig for den 148 000 m2 store og 819 meter lange terminalen - med sine 52 flyoppstillingsplasser - å takle de mer enn 24 millionene passasjerer som i løpet av året vil reise til eller fra. Det er imidlertid bare så vidt. 

– Det har vært et bastant krav fra Avinor at utbyggingen ikke på noe plan skal være til hinder for verken passasjerflyt eller drift, sier arkitekt og BIM-koordinator Morten Ræder i Team_T, prosjekteringsgruppen som i ’09 seiret mot fem andre prekvalifiserte grupperinger i den internasjonale arkitektkonkurransen om å få utforme «nye» Gardermoen Lufthavn. 

Team_T er satt sammen av ansatte fra selskapene Nordic, Aas-Jakobsen, Norconsult, Cowi og Ing. Per Rasmussen. Når prosjekteringen var på det mest intensive bestod det samlede prosjekteringsteamet av mer enn 150 dyktige arkitekter og ingeniører, mens man i dag er i gang med nedtrapping og ligger på rundt 100.  Det ble relativt tidlig i prosjekteringsprosessen besluttet at prosjekteringsteamet skulle slutte seg til prosjektledelsen, og samlokaliseres tett opp til byggeplassen på Gardermoen. I ettertid kan man si at dette var en klok og vellykket beslutning. Og da særlig sett i lys av de enorme datamengdene et BIM-prosjekt i denne størrelsesorden genererer.

Oversikt og balanse

Hovedgrepet for masterplanen i den opprinnelige utbyggingen på nittitallet var å lage en enkel, klar og kostnadseffektiv løsning. En løsning som var fleksibel og tilpasset de åpne, slakke Nannestad-åsene. Den praktiske utformingen ble gjort etter modell fra Hartsfield internasjonale flyplass i Atlanta med to parallelle rullebaner og én terminal i mellom. Selve terminalen har to «pirer» som ligger på rett linje, noe som gir korte avstander og gjør det lett å finne fram. OSL har da også stadig fått skryt for at den er luftig men kompakt, at den er innholdsrik men oversiktlig. Begge deler kvaliteter som byggherre ønsket å videreutvikle. 

I det nye konseptet inngår en sentral jernbanestasjon som «hjerte» og tre pirer som peker utover og gjør det enkelt - ja nesten intuitivt - for passasjerene å orientere seg og finne fram. Løsningen gjør også at det blir relativt korte gangavstander og lite transport vertikalt. Aberet er at den tyngste utbyggingen foregår midt i noen av dagens mest sentrale terminalområder. Områder som i stadig større grad preges av at kapasiteten nærmer seg sprengt. Byggeplassen er derfor adskilt med midlertidige konstruksjoner, slik at de som bygger ikke forstyrrer driften. Prosessene er tilpasset T2-prosjektet på den måten at sluttfasen planlegges allerede i starten av prosjektet. Funksjonstester og driftsstart kontrolleres opp mot design og prosjektering, noe som øker sannsynligheten for at driften kan gå for full maskin fra dag én.  

– Siden vi har en flyplass i drift, er det om å gjøre at alt som bygges fungerer 100 prosent til de fristene som er satt. Det gjør at vi har høyere krav gjennom prosjekteringen enn i noe annet byggeprosjekt jeg har hørt om. Det blir fort fryktelig dyrt hvis byggingen begynner å gå utover den daglige driften. Og enda verre om flyten av passasjerer, bagasje, varer og avfall stopper opp. Det er ingen enkel sak å prosjektere en ombygging som til tider griper langt inn i både eksisterende bygg og hverdagens små og store prosesser, med midlertidige vegger, støy, støv, materialtransport og alt annet som følger med. Men vi har ikke hatt noen stopp til nå, bank i bordet, sier Bjørnar Markussen, BIM-koordinator i T2U1, som er ansvarlig for oppsyn og kontroll med BIM-prosjekteringen fra OSL/Avinor sin side. Markussen har tidligere hatt en sentral rolle i Team_T, noe både han og Ræder trekker fram som en sannsynlig grunn til at den omfattende prosjekteringen har gått - og går - knirkefritt.

IFC som informasjonsbærer

Det ble tidlig bestemt at IFC skulle være det primære modellutvekslingsformatet i prosjektet. Bruken av BIM og satsningen på IFC har bydd på noen utfordringer i forhold til programvare, maskinkapasitet, nettverk og kompetanse, forteller Ræder. I dag er imidlertid de aller fleste fornøyd med de valgene man den gang tok. Faktisk så fornøyde at det er mye som tyder på at OSL vil fortsette å bruke åpen BIM og IFC også når man om noen år går inn i driftsfasen. 

– IFC er et valg som blinker seg ut av flere grunner. Det kanskje mest opplagte er at man ikke binder seg til én enkelt programvareleverandør for all framtid. Bruksområdet til IFC vil utvikle seg i mange retninger i fremtiden, noe som gir formatet mange dimensjoner. Jeg har vanskelig å se for meg at Tekla eller Revit som programvare - eller dwg som filformat - vil kunne følge den utviklingen man ser konturene av. IFC er et format med lang levetid, det er fremtidsrettet og samtidig bakoverkompatibelt, noe som gjør det svært godt egnet som «langtidlagringsformat,» sier Ræder.

Åpen BIM for å håndtere kompleksiteten

Oslo Lufthavn har per i dag faste direkteforbindelser til drøyt 140 lufthavner, hvorav 30 innenriks og 110 utenriks. I tillegg kommer mellom 20 og 60 ymse - og sesongavhengige - charter-destinasjoner. I den nærmeste fremtid kommer både antallet forbindelser og frekvensen til å ta av. En vekst man allerede nå ser at den pågående utbyggingen ikke vil makte å møte. Så selv om byggetrinn én gir en kapasitet på 28 millioner passasjerer i året, er det allerede tilrettelagt for neste byggetrinn som vil sørge for en samlet kapasitet på 35 millioner passasjerer. Det er ikke gitt endelig «go» for siste byggetrinn, noe som i stor grad vil bestemmes av trafikkprognoser og kapasitet, ifølge Markussen. 

– Du kan trygt si det er et langdrygt prosjekt. Et prosjekt som neppe hadde latt seg gjennomføre om det ikke var for stor forståelse fra byggherrens side og en boblende, kollektiv læringsiver i det prosjekterende teamet. Veldig mange av de løsningene og verktøyene som har gjort seilasen mot et ferdig bygg såpass lystbetont, har blitt til underveis. Ved oppstart var det for eksempel ikke gitt at IFC og åpen BIM skulle benyttes. Vinnerforslaget - som til slutt landet jobben - ble levert på CAD i 2D. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi, i samråd med byggherre, så at en prosjekteringsprosess bygd på buildingSMART-metodikken med IFC i bunnen kunne holde prosjektet sammen, og gi oss et verktøy for å håndtere mer enn 150 entrepriser, sier Ræder. 

IFC gir fordeler langt inn i fremtiden

Ved åpningen av Pir Nord i 2017 vil det ligge bortimot 50 000 tegninger til grunn for første trinn i T2-utbyggingen, om man regner med alle revisjoner. Det som først og fremst gjør bygging og prosjektering ekstremt komplisert er det Ræder og Markussen kaller «tidsfase-forskyvningen», hvor alle fag og entrepriser prosjekterer i ulike faser. Og når det også bygges stykkevis og delt, blir det vanskelig å oppnå felles forståelse for hvilket grunnlag som til enhver tid gjelder for utførelsen. Selv med åpen BIM er det er nok av modeller å forholde seg til. Markussen anslår at man tilsammen har et sted mellom 200 og 300 modeller å holde styr på. Skulle for eksempel dwg erstattet disse på modellnivå, ville man ha operert med tusenvis av store og små modeller.  

– Vi hadde med stor sannsynlighet aldri kommet i mål innenfor prosjektets økonomiske og tidsmessige rammer, om vi hadde vært tvunget til å bruke ett eller annet originalformat. Blant mange faktorer som spiller inn finner du alt fra juridiske komplikasjoner knyttet til eierskap av de intellektuelle verdiene i originalmodellenes, til krav rundt fleksibilitet og brukervennlighet, sier Markussen 

Tverrfaglig transperens

Med IFC i som modellformat kan alle involverte aktører laste ned modellfiler, dobbeltklikke på disse og raskt se hva som skal gjøres. I mange tilfeller uten at man som leverandør må investere tungt i programvare og opplæring. 

– Å kunne porsjonere ut biter av prosjektet er helt avgjørende i et prosjekt hvor det bygger grunn og fundamenter mens man fortsatt prosjekterer innvendige arbeider og installasjoner og sender fra seg prosjekterte entrepriser fra modellen på tilbudsstadiet samtidig som tidligere del-prosjekter kommer tilbake som «som bygget». En prosess som ville vært svært vanskelig, for ikke å si umulig å holde styr på, dersom man skulle lagt opp til å distribuere tilsvarende informasjon på basis av for eksempel 2D DWG. Det har ikke manglet på henvendelser om å få ekstrakt av modellen på andre formater, noe vi konsekvent har avvist såfremt det ikke har vært tvingende nødvendig, sier Markussen.

Eget prosjekthotell

Ræder og Markussen har gjennom prosjektet savnet en robust webløsning for håndtering av de store informasjonsmengdene på en smidig måte. Både kompleksitet og filstørrelser på modeller tvang imidlertid fram en tyngre, lokal løsning. OSL har gjennom prosjektgjennomføringen valgt å benytte sitt eget prosjekthotell, i ProjectWise, en løsning bygd på Bentleys system for å håndtering av DAK. For de prosjekterendes del, som i all hovedsak sitter under samme tak, ville imidlertid en webløsning neppe utgjort noen stor forskjell.

– I relativt mange entrepriser er arbeidsflyten organisert slik at byggherren prosjekterer fram til anbudsutsendelse. Deretter er det den valgte leverandørens/entreprenørens ansvar å detaljprosjektere i eget verktøy. Fra byggherren stilles overordnede krav om at valgte prosjekteringsverktøy skal kunne håndtere samhandlingsprosjektet på en god måte, herunder åpenBIM. Hvordan dette løses i praksis har man lagt seg lite opp i, samtidig som praksis har vist at utdeling av «modellbiter» på originalformatet for videre prosjektering - da hovedsakelig Tekla og Revit - har fungert bra. Underveis i prosjekteringsløpet og byggingen har samhandling mellom de forskjellige aktørene hovedsaklig vært organisert gjennom utveksling av IFC, sier Markussen. 

«Som bygget»

Ved endt prosjektering stiller byggherren krav om overtakelse av «som bygget» både på originalformatet og på IFC. I en ren driftssituasjon vil man søke å nytte seg av statiske modeller på IFC-formatet, samtidig som det er en åpenbar verdi i originale modeller på kortere sikt. 

 – Gjennom hele prosjektet har det, som nevnt, vært en jevnlig etterspørsel etter dwg - særlig fra leverandører som ikke er oppe og går når det gjelder åpen BIM. Men vi har på prinsipielt grunnlag konsekvent avslått, med tilbud som at «Du kan enten få PDF eller IFC!». På en slik respons får man forskjellige reaksjoner, men etter noen runder med informasjon og opplæring i bruk av modellene erfarer vi at selv de som hyler høyest innser at åpen BIM er en bedre og mer fremtidsrettet vei å gå, sier Ræder.

– Med et slikt regime unngår vi som prosjekterende å bruke ressurser samt ha et kontrollapparat knyttet til eksport eller konvertering til ett eller flere, mer eller mindre utdaterte formater. Og heller sette inn ressursene på å holde en god kvalitet på IFC-modellene. I tillegg til at det medfører en betydelig utfordring å holde styr på hva som til enhver tid er gjeldende fil på flere formater, gir det å være tro mot bare ett eksportformat til syvende og sist en betydelig reduksjon i risiko for byggefeil, sier Markussen.

Betydelig bidrag til IFC

En kompliserende faktor er det store antallet samtidige brukere av modellen og samtidig de mange ulike programmene som brukes for å produsere data. De mest brukte prosjekteringsprogrammene innenfor BIM i T2-prosjektet er Tekla og Revit, samt Rhino for å utføre mye av de mest kompliserte geometriske konstruksjonene. I tillegg benyttes AutoCAD og Microstation for kompatibilitet mot grunnlagsmateriale fra hovedutbyggingen fra 1998.  Ulike programvarer og formater gir konstante utfordringer i forhold til konvertering og kunnskapsnivå hos de deltagende. Det er derfor viktig at hver enkelt bruker føler seg kompetent nok til å ivareta og bruke modellen riktig, samtidig som at programmene og formatene som benyttes henger med og leverer riktig. 

– For å holde tverrfaglig kontroll på objekter og egenskaper sørger vi for å tagge og vedlikeholde objektegenskaper slik som områdekoder, etasjekoder, navngiving, entreprisemerking, kontraktsnummer, fase, status, arbeidspakker og systemkoder. Prosjektrelatert informasjon som dette gjør oss også i stand til å gjennomføre målrettede ekstrakter av informasjon fra originalmodellene rettet mot bestemte formål. Med det store omfanget av entreprenør-/leverandørprosjektering er det også et uttalt mål fra byggherres side, at modeller på originalformat, ved overlevering av «som bygget», skal være i en slik forfatning at det er mulig å kopiere og importere objekter direkte inn uten å måtte bekymre seg for versjonskrøll og nivåfeil. Dette fordi man i fremtiden har klare mål om å holde i live komplette originalmodeller i driftsfasen så lenge disse er «levedyktige». Slik at disse kan benyttes i forbindelse med prosjektering av fremtidige utbygginger og ombygginger, sier Markussen.

Åpen BIM åpner for automatisering

Ræder anser evnen til å «smøre» tverrfaglige prosesser som en av de store fordelene med åpenBIM. Det å for eksempel kunne legge inn informasjon ETT sted i modellen, hente denne ut i en rekke andre sammenhenger, og samtidig være trygg på at man får korrekte data, er noe man neppe hadde fått til uten IFC. Det åpner for en rekke nye bruksområder, men spesielt enklere samhandling på tvers av programvarer. Men dette skjer ikke av seg selv.

– Noe av det morsomste med å sitte i et så stort prosjekt er påvirkningskraften som følger med. Å få på plass funksjonalitet for linking av IFC inn i Revit er noe jeg tør påstå at Team_T, med T2-prosjektet som brekkstang, kan ta en stor del av æren for. Dette fikk vi til blant annet ved å holdet et jevnt trykk mot programvareleverandøren samt ved synliggjøring av kostnader for prosjektet ved å ikke ha denne basisfunksjonen tilgjengelig. Med konkrete tall å vise til klarte vi å overbevise programvareleverandøren om potensialet i funksjonaliteten. Pr. i dag fungerer ikke alt optimalt, men prosjektet har definitivt fått en mye enklere hverdag i forhold til å håndtere underlag, filutveksling og tverrfaglig samarbeid innad i Revit, sier Ræder.

Hjemmelagde løsninger

Å sjonglere så mange entrepriser i flere forskjellige faser, krever imidlertid mer enn smart tagging og trygg konvertering. I tillegg til å programmere funksjonalitet på egen hånd i Team_T, har et norskutviklet programvaretillegg for Revit som kontrollerer «innholdet» i modellene vært benyttet. Det lille norske firmaet Simplify, har med sin programmering, maktet å gi de prosjekterende en langt bedre tilgang til databasen i Revit enn tilfellet var da man kun satt med standardutgaven av programmet. Dette trekker begge fram som svært tidsbesparende for å få kontroll over modeller på mange gigabyte i samlet størrelse. Verktøyet, som heter Revit Productivity Kit (RPK), har ifølge Ræder vært et svært nyttig prosjekteringsredskap. 

– Det er ikke lett å kontrollere en modell med en standard programvare slik som Revit. Det å  til enhver tid sørge for å ha konsistent informasjon og at man har fått med seg alt i såpass store modeller som vi opererer med i T2, kan være svært tidkrevende og til tider en uoverkommelig oppgave. Da er det gull verdt å benytte seg av tredjepartsutviklere som kjenner applikasjonens API og er i stand til å lage verktøy som gjør det mulig å kvalitetssikre helt ned til modellens minste bestanddeler. Dette gir trygghet og oversikt for våre prosjektmedarbeiderne. Vi har også benyttet oss av skript som har gjort det mulig å automatisere eksporter fra Revit. I starten la denne operasjonen alene beslag på én hel arbeidsdag for en person hver uke, der han måtte inn og klargjøre og monitorere eksport av enkeltvise modeller. Automatisering av en prosess som denne ved bruk av skripting, har i tillegg til besparelse i timebruk også gitt en bedre kvalitet ved at man eliminerer menneskelige feil i minst ett ledd. I stedet kan man bruke tiden på å sjekke at prosjekteringen er riktig, sier Ræder.

Det handler om å stole på modellen

Både Markussen og Ræder ser fram til den dagen da åpen BIM og IFC når et modenhetsnivå hvor man tør å legge vekk papirtegningene for godt. Begge tror imidlertid at det er langt frem dit. For det første må det en rekke verktøy på plass som gjør distribusjonen enkel helt ned til den som skal gjøre jobben. For det andre må modellene være kvalitetssikret på et nivå som gjør at man stoler på dem. Man skal selvsagt ikke undervurdere mulighetene for å illustrere og visualisere problemstillinger og kompleksitet ved bruk av modeller som distribueres for informasjon. Men det er noe helt annet det å «skrote» eksisterende innarbeidede arbeidsprosesser og ta steget dit at man for eksempel bestiller armering direkte fra modellen og direkte til bøyebenk.

– Endring av slike prosesser hos de utførende, avhenger svært mye av kvalitetssikring hos de prosjekterende. Det er prosjekteringsleddet som først og fremst avgjør i hvor stor grad man vil kunne utnytte modellen direkte i byggeprosessen. Status i dag er vel at vi er på et stadium hvor det dreier seg om å sørge for å få modellene til å fremstå mest mulig i samsvar med tegninger, mens man for fremtiden kunne ønske at det var omvendt. Når man kommer dit at modellene holder god kvalitet og fungerer tilfredsstillende for alle ledd og aktører, vil dette kunne bane vei for å gi modellen høyere status. Slik at man i større grad enn i dag vil kunne utnytte et betydelig potensiale i ved å la modellen erstatte mye av dagens behov for tegninger. Men vi må nok erkjenne at tegninger og modell vil eksisterer side om side i mange år ennå, avslutter Markussen.